«Norges fineste kontor»
Mens mange stadig er omgitt av de samme omgivelsene på jobb, er lokførerens utsikt i konstant bevegelse. Gjennom travle byer, folketomme skoger, langs elver og hav.
– Jeg liker å si at vi har Norges fineste kontor. Vi får se soloppganger og solnedganger, dyreliv og flott natur.
– Samtidig får vi møte ulike mennesker og frakte dem dit de skal – noe jeg synes er veldig givende. Jeg er stolt av jobben min, sier Kenneth og smiler.
Selv om han tilbringer mesteparten av arbeidsdagen i førerhuset, får han også møte passasjerer. Det er han veldig glad for.
– Jeg får ofte spørsmål når jeg har pauser og er ute på stasjonen. Det setter jeg pris på, og det er fint å kunne hjelpe til på den måten.
Innhentet av togdrømmen
Toginteressen har han hatt siden han var guttunge. Den ble ikke mindre av at faren jobbet i jernbanen.
– Jeg har vel egentlig alltid hatt en guttedrøm om å få kjøre togene pappa jobbet med. Samtidig ønsket jeg å gå min egen vei, og utdannet meg til bilmekaniker.
Etter ulike jobber ble han likevel innhentet av togdrømmen.
– Det begynte med sommerjobb i Norsk Jernbanedrift, som driver med vedlikehold. Det ga mersmak, og jeg valgte derfor å søke Lokførerskolen, forteller 30-åringen.
Trangt nåløye
Å komme inn på Lokførerskolen er imidlertid ingen selvfølge. I fjor var det 1162 søkere på 168 studieplasser, og de håpefulle må gjennom både legesjekk og psykologiske tester.
– Det er et stort ansvar å være lokfører. Da er det blant annet avgjørende å kunne bevare roen, for vi kan havne i mange stressende situasjoner, konstaterer han.
Mange tenker nok at lokførere bare kjører toget. Det stemmer på ingen måte.
– Vi skal kunne hele oppbyggingen av toget, ned til minste detalj. Blir vi stående midt på Hardangervidda som følge av problemer med selve toget, er det jeg som skal klare å få oss derfra, forteller han.
– Da må jeg ut og lete etter mekaniske eller elektriske feil – med en annen lokfører som støtte på telefon.
Åpenhet er viktig for passasjerene
Toget suser gjennom et solfylt Vestfold-landskap i 200 km i timen, som er togets maksfart. Kenneth manøvrerer spakene, mens blikket er festet stødig på skinnene.
Heldigvis har han ikke opplevd mange problemer i sin fire år lange karriere.
– Men jeg måtte legge meg under toget mellom Notodden og Skien en gang, fordi en kompressor var ødelagt. Siden uforutsette hendelser ikke skjer så ofte, er det imidlertid viktig at vi holder kunnskapen ved like, understreker lokføreren.
Det innebærer både egenstudier og årlige trafikksikkerhetsprøver. Annethvert år må lokførerne gjennom en simulator for å øve på ulike typer situasjoner.
– Sikkerheten er det viktigste. Å kjøre tog skal først og fremst være trygt for alle passasjerer, sier han.
De gangene alt ikke går som det skal, tror han god kommunikasjon er det aller viktigste for passasjerene.
– Som lokfører må jeg være åpen om hva som er årsaken til at vi står stille, hva som skjer videre, og hvor lenge vi sannsynligvis blir stående. Jo ærligere vi er, jo lettere er det for kundene å akseptere situasjonen, forteller Kenneth.
Jobber dag og natt
Arbeidsdagene og -nettene til Skien-mannen ruller fram og tilbake på Vestfoldbanen – eller i retning Notodden. Andre dager består av å gjøre mer grundige sikkerhetssjekker, hente tog fra verksted, eller parkere dem på endestasjonen.
For ett og et halvt år siden ble han pappa for første gang.
– Det kan være tøft å stå opp klokka tre på natta for å gå på jobb. Du går jo glipp av litt tid med familien når du jobber annenhver helg, men fordi jeg liker jobben så godt og synes den er så meningsfull, går det fint. I tillegg er arbeidsmiljøet veldig bra, og det er viktig for meg, avslutter han.
